Ikke bare brød og smør

Jeg vil nesten si jeg har utdannelse innenfor matfaget. På videregående hadde jeg nemlig valgfaget ”Hybelmat” et år da italiensk viste seg å ikke være min sterke side og ballspill var fulltegnet. Det vil likevel være feil å hevde at det var der matinteressen oppstod (jeg fikk advarsel på grunn av dårlig oppmøte til timene). Helt hvor og når vet jeg ikke, men mine foreldres kjøkken har nok vært utsatt for noen prøvelser opp igjennom til deres frustrasjon og glede.

Jeg liker all slags mat, har en forkjærlighet for klassikere og tradisjonsmat. Det er rett og slett for lite kjøttkaker i brun saus og rekecabaret i verden. Opplagt. Samtidig setter jeg nok like stor pris på det internasjonale kjøkkenet. Det ene utelukker ikke det andre – det gjør bare matbildet og –valget litt mer komplisert.

Det lille jeg kan er nok stort sett hentet fra mors kjøkken, diverse kokebøker og ikke minst mine venners ukritiske deling av oppskrifter med meg. Verdensveven må vel også få sin del av æren og jeg elsker kjendiskokker. Så godt det lar seg gjøre er mine kilder kreditert, men jeg går selvsagt ikke av veien for å ta litt av æren selv. Bloggen er mitt lille elektroniske oppslagshefte, dagbok og ikke-faglige pusterom.

For meg skal ikke mat være slit og strev eller det å invitere gjester være avhengig av at man har høy selvtillit på husmorsarenaen. Det skal være lettvint å invitere noen over, men det kan være en mulighet for kreativitet og utprøving av nye ting. Selv er jeg ikke en av dem som alltid lykkes, men som evig optimist gir jeg ikke opp, men leter utrøstelig etter en bedre oppskrift eller andre måter å gjøre ting på. I Gøril Wikers bok Lyst på livet synes jeg mye om mat og matlaging er fint sagt. Hun skriver:


Ting tar tid.

Vi skal fortsatt lage mat.
Gryter skal svis.
Sauser skal skille seg.
Deiger vil komme til å synke sammen.
Vi skal ikke gi opp.



En kokke-Obama altså.

Uten å ha noen vitenskapelig belegg for påstanden, synes jeg det ser ut som om interessen for mat er økende i Norge. I media er mat nesten like populært som været om man dømmer etter hvor sterkt mat preger media med matspalter, matprogrammer og kokkekonkurranser. Norske og utenlandske matblogger popper til stadighet opp. Side opp og ned med mattips florerer på nett. Finnes det lenger en bygd i Norge som har unnsluppet matfestivalbølgen? Jeg har knapt en venninne som ikke er med i en mat- eller vinklubb, og gutta ser ikke ut til å ha noen mindre interesse. Jeg tror vi har blitt sulteforet på kvalitetsmat. Vi vil ha mammas kjøkken tilbake. Det er ikke farlig om det er kjøttkaker eller albondigas, tomatsuppe eller gazpacho – så lenge det er hjemmelaget. Og vi kan jukse litt når det er nødvendig – det er ikke matjåleri det er snakk om. Den grensesprengende maten med dusinvis av kombinasjoner, mellomretter, perfekt avstemt i en harmonisk symfoni kan vi egentlig la være til spesielle anledninger og restaurantbesøk. Det er jo egentlig ikke maten, men menneskene, gleden ved å samles rundt et bord og dele et måltid, det å ha tid – det er de historiene vi deler som egentlig er livets mat.

Bread and butter består av ganske vanlig mat for ganske vanlige mennesker. Så nødvendig eller ikke – her er i alle fall mitt brød og smør…



P.s. Jeg fant akkurat ut hva kastanjekrem kan brukes til. Vafler. Vafler med creme fraiche og kastanjekrem. Det enkle er ofte det beste, og vi lærer noe hver dag.

P.s.2 http://bloggurat.net/minblogg/registrere/f7a24642f68b1bc4722613504b87d0ee6923a09e